Barndomstraumer: når det som skjedde for lenge siden fortsatt sitter i kroppen

Når vi hører ordet traume, tenker de fleste av oss på krig, ulykker eller overgrep, på det som står i avisen og som vi heldigvis har sluppet. Derfor kjenner mange seg ikke igjen når ordet barndomstraumer dukker opp. Barndommen var jo helt vanlig. Likevel ligger hun våken om natten, kjenner en uro hun aldri har klart å forklare, og har passet på alle andre så lenge at hun ikke lenger vet hva hun selv trenger.

Hva er et traume?

Gabor Maté, som jeg har lært mye av og fortsatt går i lære hos, sier at traume ikke er det som skjedde med deg, men det som skjedde inni deg som følge av det som skjedde.

Det er hvordan et lite barn, alene med noe som var for stort, måtte beskytte seg for å klare seg, som avgjør hvilke spor det setter. Noen ganger var det noe dramatisk. Mye oftere var det noe som manglet: at ingen spurte hvordan du hadde det, at du måtte bli stor for tidlig, at det ikke var plass til gråten din eller sinnet ditt.

Maté skiller mellom de store traumene, de som de fleste av oss ville kalt traumer, og de små, de som skjer i det stille, gang på gang, i en helt vanlig hverdag. Begge setter spor. De små er bare vanskeligere å få øye på, fordi de ser ut som en normal oppvekst.

Når barnet lærer å skru ned seg selv

Et barn kan ikke flytte, si opp eller finne seg en ny familie. Det eneste det kan endre, er seg selv. Så det lærer å bli stille, flink, hjelpsom eller usynlig, eller hva det nå var som fikk de voksne til å roe seg. Maté beskriver det som at barnet velger tilknytningen framfor å få være seg selv, fordi tilknytningen er det som holder det trygt. Prisen er at kontakten med egne følelser, egne behov og din egen identitet blir svakere for hvert år.

Det som en gang var en klok løsning, følger med inn i voksenlivet. Derfor kan du sitte i et møte som leder og likevel kjenne deg som en liten jente når noen hever stemmen, eller ligge våken på grunn av en tidsfrist som egentlig ikke er farlig.

Kroppen husker

Traumer lagres i nervesystemet like mye som i minnet. Kroppen husker, også når hodet har glemt eller aldri helt forstod. Derfor kan du kjenne uro uten grunn, sove dårlig i perioder, være sliten hele tiden eller reagere sterkere enn situasjonen tilsier, uten at du selv skjønner hvorfor. Kroppen gjør fortsatt det den lærte den gang, for å beskytte deg.

Skammen er ikke din å bære

Jeg snakker åpent om mine egne barndomstraumer. Det er mine traumer, men jeg påførte dem ikke meg selv, og jeg trenger ikke bære ansvaret for dem. Hvis jeg skjuler dem, tar jeg også på meg skammen og skylden.

Mange av oss vokste opp med at det man ikke snakket om, fantes ikke. Da ble skammen liggende hos den som bar det, ofte hos barnet, som tolket det som at det var noe galt med henne. Når du begynner å se hva som faktisk skjedde, kan du også begynne å legge fra deg den skammen. Du trenger ikke anklage foreldrene dine for å gjøre det. De fleste gjorde så godt de kunne, med det de selv hadde fått med seg. Du kan forstå dem og samtidig slutte å bære noe som aldri var ditt.

Min egen historie

I 2007 møtte jeg den berømte veggen, midt i en strålende karriere. Jeg hadde drømmejobben, en millioninntekt allerede på 90-tallet og en flott familie. Halve året bodde vi i «Syden», og barna hadde skoleplass både på Gran Canaria og i Norge, og privatlærer i Hellas. For veldig mange så det ut som et liv tatt rett ut av en dagdrøm.

Men drømmelivet hadde en høy pris. Jeg jobbet døgnet rundt og ble besatt av å være best. Teamene mine slo rekorder hver måned, i Europa eller i hele verden. Jeg var på «toppen».

Prisen kom fram etter hvert som barndomstraumene mine ble tydeligere og tydeligere på jobb. Hver eneste dag, helt til jeg var 13–14 år, fortalte stefaren min meg hvor udugelig og stygg jeg var, at jeg aldri kom til å bli noe, at jeg var og alltid kom til å være en null. Det gjorde at jeg ble besatt av jobben min. Ikke motivert, det er noe helt annet, men besatt, uten kontroll. Jeg måtte bevise for meg selv hver eneste dag at jeg var «noe».

Det gikk ut over hele livet. Barna elsket å være med på jobb i Syden, med strand og bassenger, men hodet mitt var på jobben hele tiden. Det ga meg en vanvittig dårlig samvittighet, for jeg følte meg som en dårlig mor. Og når jeg var sammen med barna, fikk jeg dårlig samvittighet fordi jeg «burde» jobbet.

Så stoppet alt. Under et opphold i Norge var jeg på vei til et møte da den totale slitenheten kom over meg mens jeg kjørte. Jeg klarte ikke å kjøre en meter til. Jeg måtte stoppe bilen og sove i veikanten en time midt på formiddagen før jeg klarte å ringe legen. Jeg fikk hastetime med en gang og en klar beskjed: Du er utbrent. I dag ville diagnosen kanskje vært utmattelse.

Da livet bråstoppet, fikk jeg mye hjelp, og jeg forstod at alt bygde på en barndom med en stefar som var syk på sinnet, og en mamma som ikke visste bedre enn å si «ikke bry deg om ham». Hun visste ikke bedre, og helsevesenet visste heller ikke mye om traumer eller psykisk mishandling av barn den gangen. Ikke lenge etter begynte jeg på coachutdanningen, og siden 2010 har jeg jobbet som coach.

Mine bjørner i dag er fortsatt roping, høye lyder og ubehagelige diskusjoner, selv om jeg har lært å ikke unngå dem. Det vanskeligste, og noe jeg fortsatt jobber med og nok kommer til å jobbe med resten av livet, er å kjenne at jeg ikke trenger å bevise for noen at jeg er god nok. Det tok mange år før jeg virkelig lærte hva barndomstraumer er, og hvordan man kan leve godt med dem uten å la dem styre livet.

Traumer fra det du ikke fikk

Én ting er jeg helt sikker på: Det er viktig å snakke med noen om det du har opplevd og om oppveksten din. De aller fleste av oss bærer på noe fra barndommen. Det trenger ikke være like tydelig som det jeg opplevde med stefaren min. Det kan være en mamma som sier «ikke bry deg om ham». Eller som hos meg, at jeg som eldst og flinkest på skolen alltid fikk beskjed om å hjelpe broren og søsteren min med leksene. Ingen spurte om jeg hadde lekser selv, eller om jeg hadde gjort dem, for mamma regnet med at jeg passet på det selv. Det tok meg 40 år å tilgi min kjære mamma for det. Nå forstår jeg at hun ikke visste bedre.

Mange har traumer på grunn av den omsorgen de ikke fikk. De hadde kanskje fine klær, mat på bordet og eget jenterom, men ingen som viste dem at de var betydningsfulle, viktige, kjære, uvurderlig verdifulle og respekterte. De ble ikke sett, hørt eller anerkjent. Det er det som skaper de store sårene, de som sier «jeg er ikke god nok».

Kan det endres?

Ja. Nervesystemet og hjernen kan lære nytt hele livet, og det skjer gjennom nye erfaringer av trygghet, gjentatt over tid. I mitt arbeid starter vi med kroppen og nervesystemet, og etter hvert får også den lille jenta du en gang var, plass. Mange kvinner har gitt varme og omsorg til alle rundt seg i et helt liv. Når de begynner å gi litt av den samme varmen til seg selv, kan noe som har sittet fast i årevis, begynne å løsne.

Når du trenger mer hjelp

Jeg er coach og ikke terapeut. Har du opplevd store traumer, som vold, overgrep eller alvorlige tap, eller kjenner du at minnene overvelder deg, så snakk med fastlegen din eller en psykolog som jobber med traumer.

Ofte stilte spørsmål

Kan man ha barndomstraumer uten å huske noe vondt?
Ja. Mange husker ikke noe dramatisk, fordi det som satte spor var det som manglet, og det er vanskelig å huske noe som aldri skjedde. Kroppen kan likevel bære det.

Betyr det at foreldrene mine gjorde noe galt?
Ikke nødvendigvis med vilje. De fleste foreldre gjorde så godt de kunne, i en tid da det ikke var vanlig kunnskap hva som kunne sette seg i et barn. Du kan forstå dem og samtidig ta på alvor det som satte seg i deg.

Kjenner du deg igjen i dette? Skriv til meg på nervesystemet.no. Det er jeg som leser, og jeg svarer deg selv. Du kan også booke en gratis samtale med meg.

Vi finner ikke på noe nytt. Vi finner tilbake til deg.

Varm hilsen
Raili Siiri
Trygg innenfra