Overlevelsesmodus: når kroppen har stått i beredskap i årevis

Jeg tror mange kvinner lever i overlevelsesmodus uten å ha ord for det. Det ser jo ikke ut som overlevelse. Det ser ut som en velfungerende hverdag med jobb, hjem, venner og ansvar. Men innvendig leser hun stemningene i rommet før hun har satt seg ned, hun kjenner etter om alle har det bra, hun klarer ikke å sitte stille, og hun kan ikke huske sist hun faktisk slappet av uten at noe i henne var urolig.

Hva er overlevelsesmodus?

Overlevelsesmodus er en tilstand der nervesystemet prioriterer å klare seg framfor å leve. Kroppen holder seg på vakt, scanner omgivelsene og holder igjen på det som ikke er nødvendig akkurat nå, som hvile, glede og nærhet. I en krise er det genialt, og da varer det en stund. Det blir et problem når det blir normaltilstanden.

Slik kan det se ut fra utsiden og innsiden

Fra utsiden ser det ofte ut som dyktighet. Hun er den som husker alt, som er til stede for alle, som får ting gjort. Fra innsiden kan det kjennes som at hun aldri får lov til å lande. Hun planlegger neste dag allerede mens hun spiser middag, hun svarer ja før hun har kjent etter, og hun blir fort sliten av mennesker uten å si fra. Hun føler seg ofte alene, selv i et rom fullt av folk, fordi ingen ser hvor mye energi det koster.

Noen kjenner det som irritasjon over småting. Andre merker at de ikke lenger kjenner hva de har lyst til. Mange sier at de nesten ikke vet hva de liker.

Hvor kommer overlevelsesmodus fra?

Svært ofte starter det tidlig. Gabor Maté, som jeg har studert mye hos og lært mye av, beskriver at et barn har to grunnleggende behov: å høre til og å få være seg selv. Når de to kommer i konflikt, velger barnet nesten alltid å høre til, fordi det er det som holder det trygt. Det barnet gjør da, å tilpasse seg, å være snill, å være flink, å ikke bry noen, er en genial løsning på det tidspunktet. Jeg har skrevet mer om dette, og om min egen historie, i innlegget om barndomstraumer.

Problemet er at strategien blir med inn i voksenlivet. Og for oss som vokste opp for førti, femti år siden, var det ikke vanlig å snakke om hva et barn trenger og hva som kan sette seg i kroppen. Foreldrene våre gjorde det de kunne, med det de visste. Men kroppen husker uansett.

Når det skjedde meg igjen

Det er en stund siden nå, og i dag kjenner jeg tegnene på når jeg må stoppe opp. Men jeg husker godt perioden da jeg jobbet voldsomt mye med å hjelpe kvinner med mentaltrening og med å sette en ny kurs i livet, samtidig som jeg startet et utleieselskap for korttidsutleie. Døgnet fikk for få timer. Bare seks, sju måneder tidligere hadde jeg truffet mannen i mitt liv, som jeg hadde veldig lyst til å tilbringe tid med, og jeg hadde allerede fire barnebarn som også burde få kjenne bestemoren sin. Jeg gikk i overlevelsesmodus. Jeg merket det på at det aldri var for sent å skrive enda en e-post, oppdatere en nettside eller sende et tilbud eller en kontrakt. Heldigvis la jeg merke til at jeg bare fikk fem timer i sengen og knappe fire timer søvn, og at også den søvnen var oppstykket.

Da måtte jeg ta en avgjørelse for ikke å gå på veggen for andre gang. Jeg satte hjertebarnet mitt, mentaltrening for kvinner og noen modige menn som ønsket å skape det livet de elsket å leve, på pause i tre år. Jeg gjorde det gradvis over noen måneder, og det frigjorde mer enn en heltidsstilling. Da fikk jeg tid til å ta vare på meg selv.

Fra å overleve til å leve

Det jeg ser hos kvinnene jeg jobber med, er at overlevelsesmodus ikke slipper taket fordi de bestemmer seg for å slappe av. Kroppen trenger å lære, gang på gang, at det er trygt nå. At hun ikke lenger er barnet som må passe seg, men en voksen kvinne med valg, og med en identitet som handler om mer enn å passe på alle andre. Det skjer gjennom små øvelser, gjentatt, og gjennom at hun begynner å møte det hun har båret i stedet for å kjøre rundt det.

Det er ikke en rask prosess, og jeg skal ikke late som om det er det. Men det er mulig, og det er en av de mest meningsfulle forandringene jeg har sett.

Vil du vite mer om hva vi holder på med, så send meg en melding på nervesystemet.no. Jeg svarer deg selv. Du kan også booke en gratis samtale med meg.

Vi finner ikke på noe nytt. Vi finner tilbake til deg.

Varm hilsen
Raili Siiri
Trygg innenfra