Du hviler, men hodet ditt gjør det ikke

boblejakke

Klokken er halv ti. Du har endelig lagt deg på sofaen med beina opp, for du har skjønt, med hodet, at nå må du hvile litt. Du har bestemt deg. Nå slapper jeg av.

Og så ligger du der og rydder skoene i gangen. Vasker kjøkkenskuffene. Skriver tre e-poster og svarer på en fjerde. Går gjennom møtet i morgen, hva du skal si, hva hun kommer til å svare. Alt dette mens du hviler. Kroppen ligger på sofaen, men du er allerede i morgen.

Så sovner du midt i en episode du ikke fulgte med på. Og klokken tre på natten er du lys våken, med hele lista i hodet.

Jeg skriver om dette fordi jeg møter så mange kvinner som lever akkurat sånn, og som tror det er sånn det er å være ambisiøs.

Når hvile ikke virker

Det er noe mange ikke vet om hvile: den skjer ikke fordi du bestemmer deg. Du kan legge kroppen ned, men hvis nervesystemet ditt fortsatt står i beredskap, så hviler du ikke. Du ligger bare stille.

Nervesystemet har én oppgave, og det er å holde deg trygg. Det er ikke opptatt av om du er lykkelig eller uthvilt. Og når du har levd i mange år med høyt tempo, med en konstant følelse av at du må levere, må holde styr, må ikke slippe taket, så lærer nervesystemet at verden er et sted der man alltid må være klar. Da er det ikke så rart at det holder deg våken klokken tre. Det gjør bare jobben sin.

«Jeg er bare motivert»

Jeg kjenner henne godt, kvinnen som sier dette. Hun er dyktig, hun får ting til, og hun har alltid et nytt mål. En ny stilling, et nytt prosjekt, en forfremmelse hun egentlig ikke er sikker på om hun vil ha. Hun kaller det drivkraft.

Jeg sa det samme selv i mange år. Og det var først da jeg satt i bilen utenfor mitt eget hus en kveld og ikke klarte å gå inn, at jeg begynte å lure på om motivasjon var hele forklaringen. Jeg var ikke i krise. Jeg var bare så tom at jeg ikke orket å møte noen, ikke engang de jeg var mest glad i.

Det tok meg lang tid å forstå at jeg hadde brukt motivasjon som unnskyldning for å slippe å kjenne etter.

Det blir aldri nok

Her er det som er vanskelig å høre, og som jeg tror du likevel tåler: det kommer aldri til å bli nok. Ikke fordi du ikke er flink nok, men fordi det ikke er målet du jager. Det er følelsen av å endelig kunne senke skuldrene. Og den ligger aldri på den andre siden av neste prestasjon. Når du kommer dit, står det alltid en ny en og venter.

Dette handler om identitet. Et sted, for lenge siden, lærte du at du var den som klarte ting. Den flinke. Den som ikke trengte noe. Og det var en genial løsning for et barn. Problemet er at du fortsatt kjører på det samme programmet, og at nervesystemet ditt opplever det som farlig å slippe det.

Hva du kan gjøre i kveld

Jeg skal ikke gi deg en liste med ti tips. Men jeg skal gi deg én ting.

Neste gang du legger deg på sofaen og merker at hodet begynner å rydde, så prøv å ikke kjempe mot det. Legg en hånd på brystet. Pust rolig ut, lenger enn du puster inn. Og si stille til deg selv: Akkurat nå trenger jeg ikke gjøre noe.

Kroppen din kommer ikke til å tro på det første gangen. Kanskje ikke tiende gangen heller. Men nervesystemet lærer av gjentakelse, og hver gang du gir det en liten erfaring av at det er trygt å stoppe, så bygger du en vei det etter hvert kan finne selv. Jeg har skrevet mer om slike små grep i innlegget om hvordan du kan roe ned nervesystemet.

Og hvis du kjenner at dette er større enn det du klarer alene, så er det helt greit. De fleste trenger hjelp til å komme i gang. Da kan du booke en gratis samtale med meg, så ser vi på hvor du er, og hva som faktisk holder deg i gang i det tempoet.

Vi finner ikke på noe nytt. Vi finner tilbake til deg.

Varm hilsen
Raili Siiri
Trygg innenfra

0 kommentarer

Det er ingen kommentarer ennå. Bli den første til å legge igjen en kommentar!