Høytfungerende utbrent: når alle tror du har det bra, og du bare orker så vidt

Hun leverer. Hun møter opp, husker bursdagene, får ting gjort og har kontroll. Folk rundt henne sier at de ikke skjønner hvordan hun får det til. Og så kommer hun hjem, setter seg i bilen utenfor huset og blir sittende noen minutter før hun går inn.

Jeg har vært henne. Mange av dere jeg møter er henne nå.

Hva er høytfungerende utbrenthet?

Det er ikke en diagnose. Det er et uttrykk for mennesker som fortsetter å prestere mens de langsomt går tomme. Det ser ikke ut som utbrenthet, for de har ikke gitt opp. Tvert imot. De gjør enda mer.

Jeg kaller det gjerne å være høytpresterende utbrent. Utad ser det ut som at alt er på stell. Innvendig er det en kropp som går på reserver.

Slik kan det kjennes

Det som er vanskelig, er at ingenting av dette ser dramatisk ut:

• Du er sliten på en måte søvn ikke fikser, og du sover kanskje dårlig i tillegg.
• Du holder det gående på jobb, men kollapser når du kommer hjem.
• Tankene kjører, også når du egentlig har fri.
• Du gleder deg sjelden til noe, og vet ikke helt hva du har lyst til.
• Du sier ja, selv om du egentlig ville sagt nei.
• Du føler deg tom, og skammer deg over det, for du har jo så mye å være takknemlig for.

Ansvarsfellen

Mange i denne gruppen tar på seg mer enn det som er bærekraftig. De har en følelse av at alt rakner hvis de slipper taket. Hvis jeg ikke gjør det, gjør ingen det. Hvis jeg sier nei, blir noen skuffet.

Det er ikke bare et spørsmål om å lære seg å prioritere. For mange er det noe som sitter mye dypere.

Hvorfor stopper vi ikke?

Fordi vi ikke kan. Ikke ennå.

Veldig ofte starter dette tidlig. Et barn som lærer at det er trygt å være flink, snill og grei, tilpasser seg. Det er en genial løsning for et barn. Men strategien følger med inn i voksenlivet, og blir en del av hvem vi tror vi er. Jeg har skrevet mer om dette i innlegget om barndomstraumer.

For oss som vokste opp for førti, femti år siden, var det ikke vanlig å snakke om hva et barn trenger. Foreldrene våre gjorde det de kunne, med det de visste. Men kroppen husker, og den fortsetter å leve som om vi må passe oss.

Da er det ikke så rart at det å stoppe kjennes ut som en trussel. Hvem er jeg hvis jeg ikke er den som klarer alt? Dette er også grunnen til at positiv tenkning og en uke fri sjelden holder. Nervesystemet ditt har stått i beredskap i årevis. Jeg skriver mer om det i innlegget om overlevelsesmodus.

Hva hjelper?

Først og fremst: ta det på alvor. Snakk med fastlegen din. Det du kjenner på kan ligne andre tilstander, og du fortjener en ordentlig vurdering.

Deretter handler det om å gi kroppen gjentatte erfaringer av at det er trygt nå. Små doser, ofte. Du trenger ikke gjøre alt på en gang. Jeg har samlet noen enkle grep i innlegget om hvordan du kan roe ned nervesystemet.

Og på sikt kan det være godt å se på mønstrene bak: hvorfor sier du ja, hvorfor kan du ikke hvile, og hvem er du når du ikke yter?

Du er ikke svak. Du er ikke utakknemlig. Du har holdt ut veldig lenge, og kroppen din har gjort sitt beste.

Har du lyst til å snakke om hvordan dette er for deg, kan du booke en gratis samtale med meg. Du kan også bare svare på e-posten min eller sende meg en melding.

Vi finner ikke på noe nytt. Vi finner tilbake til deg.

Varm hilsen
Raili Siiri
Trygg innenfra